Åpningstale: Arvid J. Pettersen, Galleri Langegården 2018

Anne-Sophie Blytt Langegården 21 april 2018

 

Om det er sant eller ikke, så er historien godt illustrerende for et av mine poenger i min innledning til Anne-Sophie Blytts mønstring av nye malerier her på Langegården. Det har blitt meg fortalt at Henry Clayton Frick, ja riktig – den Henry Frick, den amerikanske koks og stålmagnaten som fylte hjemmet sitt med kunsthistoriske godbiter av første klasse, etter sin arbeidsdag valgte seg sete for kvelden i nærheten av et av aftenens utvalgte malerier. Maleriet var Fricks kunstneriske ledsager den kvelden, gjenstand som det ble for analyser, fortolkninger – eller rett og slett opplevd som det kunstverk det var – i kraft av seg selv. Denne samlingen har senere forandret status og har blitt et offentlig museum, nærmere Frick Collection, som ligger uptown east på Manhattan og er vel verd et besøk. Det var ikke småplukk den gode Frick hadde på veggene sine heller. Det var Leonardo da Vinci, Rembrandt, Holbein, Poussin, Corot, Velazquez, Goya, Vermeer, el Greco og van Dyck blant mange andre. Godbiter fra absolutt øverste hylle. Så det å være rik og velstående – står ingen måte i vegen for det å oppleve god kunst. – og som jeg ser det brukte Frick kunsten aktivt – til noe mer enn en verdiakkumulator i et bankhvelv. Han brukte med andre ord kunsten bevisst for å forstå seg selv og sine omstendigheter – noe som jo må være kunstens første og største kvalitet. Jeg synes eksempelet Frick illustrerer nok en gang at kunst er en melding fra en person til en annen. Og at begge parter må engasjere seg i prosessen Demokratisering, teknologi og medier har gitt oss alle tilgang til all verdens kunstskatter, men er man så heldig å kunne pleie daglig omgang med gode kunstverk, så vil det gi bonus i kraft av innsikt og opplevelse for den aktive og observante bruker.

Det er et annet poeng jeg har lyst til å dele med forsamlingen, og det er det vi kan registrere hvis vi får anledning til å studere folk som selv opplever den store vu’en – den formidable naturen og den enestående utsikten. Der hvor vi opplever naturen i all sin statiske tyngde og dynamikk. Hvis vi observerer den som observerer, så vil vi se at de veldig ofte uten noe egentlig fokus stirrer ut i det store panoramaet og bruker utsikten som en resonanskasse for   egen indre refleksjon. For bearbeiding av eget livs predikamenter. Slett ikke ulikt det man kan oppleve når vi står overfor god kunst over lengre tid. Kunst gjør at vi kan se oss selv, ja til og med forstå seg selv – om vi vil – eller tør.

Noen stiller spørsmål om kunsten er en hammer eller et speil.  Kunsten kan være begge deler. Og begge deler er nødvendige. Hvordan skal vi da klassifisere Blytts billedverden i denne sammenhengen? Som en hammer – eller et speil? Er det speilet i denne lignelsen som viser seg å være Blytts hammer? Et speil som over tid lar mysteriene og de visuelle koblingene demre for oss litt etter litt – og som indikerer muligheter for mer enn en bastant ensidig fortolkning som kanskje er typisk for verk representativ for hammermetaforen.  Personlig opplever jeg et sterkt element av natur i Blytts bilder. Dette høres ut som en lettvint klisje og jeg skal forsøke å utdype. Naturen er skånselsløst åpenhjertig i sin selvpresentasjon – og den skjuler ingenting.  Det er denne blandingen av harmonisk stabilitet og spenningsladede dynamikk vi kjenner igjen fra naturen som også er tilstede i Blytts arbeider. Det ikke det at de er avbildinger eller skildringer av naturens «utseende» holdt jeg på å si, men en beskrivelse av indre systemer og bevegelser, vel artikulert i Blytts foretrukne maleriteknikk nemlig tempera. Hvis oljemalingen er dronningen blant maleriske teknikker – så må temperaen være prinsessen.  Et gammelt medium slett ikke er så lett å mestre men pigmentenes volum og fordeling i emulsionen gir en matt men allikevel intens koloristisk klang og tone. For den som søker de vare nyansene kombinert med intense koloristiske sprang og klanger kan tempera være en svært belønnende teknikk. Blytt viser med tydelighet at hun er besittelse av mestrende tekniske ferdigheter og det er lett å stole på hennes utførelse av sine verk.

 

Jeg hadde, engang tilbake i tiden, gleden av å være Anne-Sophies lærer i maleri et år på Vestlandets Kunstakademi.  Anne-Sophie ikke var nok ikke den mest pratsomme av studentene den gang så jeg har ingen oversikt over i hvilken grad min pedagogikk eller personlige syn og ideer innvirket på Anne-Sophie, men selv om hun ikke snakket så høyt i forsamlingen som en del av de mer frampå gutta i laget, så erindrer jeg at hun alltid var konsentrert og oppmerksomt tilstede på forelesningene, fellesgjennomgangene eller ved individuell korrektur. Det viktige her er hvordan man erverver seg og forvalter sin kunnskap. Og igjen ender vi opp i Harriet Backers klassiske bemerkning om at det ikke handler om det enkeltes talents størrelse – men om karakterens vederheftighet. Talent er en menneskelig egenskap godt fordelt blant oss alle og i forskjellige disipliner – men karakterens vederheftighet, eller mangel på det samme, viser seg etter hvert og underveis.

Den oppmerksomme tilhører har nok registrert at jeg ikke beskriver Blytts arbeider i detalj. De fleste her er nok såpass innforstått med historien, koder og referanser at det ikke er nødvendig for meg som innleder å ramse opp kunst og samtidskunsthistoriske selvfølgeligheter og på det viset fungere ledende for den enkeltes opplevelse av verkene.  Jeg har alltid ment at at den enkelte må selv, med sitt intellekt, empati og sanselige erfaring som bakgrunn, møte kunstverket med det sinnets åpenhet som burde være en selvfølge i all menneskelig utveksling. Og der har jeg faktisk tiltro til mitt publikum.

Som tidligere sagt så er   kunst er i bunn og grunn en melding fra en person til en annen, og som det også sies: it takes two to tango!

Mennesket er en forunderlig biologisk konstruksjon. På den ene siden er vi så prikk like hverandre at vi kan nyttiggjøre hverandres organer om nødvendig, ja vi kan til og med bytte kjønn om vi skulle ha behov for det. Samtidig representerer vi hver og en av oss et helt unikt sett av talenter, ferdigheter og egenskaper, idiosynkrasier og med sannsynligvis komplett divergerende syn på virkeligheten. Vi er med andre ord så himlende dønn forskjellig at den eneste grunnen til at vi ikke fyker mer i tottene på hverandre enn det vi gjør, er vår evne til kommunikasjon og utveksling av erfaring. Vi kan gjøre rede for oss. Og noen ganger, til tross for at jeg av og til begynner å tro at vi alle er mer eller mindre koko, så forstår vi hverandre. Via språket eller via manifestasjoner og gestaltning. Vår forståelse av empiri og intuisjon. Det vi ikke kan snakke om –  det må vi tie om sa Ludwig Wittgenstein. Det vi hverken kan snakke eller tie om må vi kanskje finne andre kanaler for. Det åpner opp rommet til kunsten. Via litteraturen, teater, dans, billedkunsten forteller vi de andre historiene til hverandre. De historiene som er nødvendige for at vi skal kunne forstå oss selv og våre omstendigheter. Kunstens innerste vesen og edleste funksjon slik jeg ser det.

Arbeid gir erfaring. Erfaring fører til kunnskap. Kunnskap gir innsikt – og innsikt fører til trygghet og trygghet kan føre til mot. Og motet kan være en forløsende faktor for et godt resultat. Er dette en analyse som kan beskrive Blytts kunstneriske utvikling? Jeg våger å tro det og jeg det våger å si det.  For det første har du motet- et mot som tåler at det røyner på og som våger å tro på eget prosjekt – uansett hvor sønderrevet man kan bli av tvil i og under prosessen. Motet som viser stayerevne og vilje til å stå løpet ut.  Og så er det motet som viser seg når det gjelder å ta et styrende grep. Dette grepet jeg tenker på er den lille forskyvningen som viser seg i den innerste salen hvor to av bildene er montert nesten helt nede ved gulvlisten – ja nesten som de svever opp fra gulvet samtidig som de påvirker og former rommet og omgivelsene på en måte vårt sanseapparat registrerer og hvor det blir enkelt og vakkert på samme tid. Det gleder meg å se at noen våger å markere en slik visuell punchline som viser at selv i et rom uten dører så finnes der veier videre. Med dette vil jeg gratulere Anne-Sophie Blytt hjertelig til lykke med en utstilling hun har all ære av – og til publikum sier jeg tusen takk for oppmerksomheten.

Arvid J. Pettersen

 

 

Tilbake / Back