Katalog: Galleri JMS 1998

 

De tyve maleriene Anne-Sophie Blytt her presenterer, er blitt till i løpet av de siste tre årene og må ses noenlunde som et hele, vi trenger ikke søke brudd eller kontraster som følge av kunstnerisk utvikling. Snarere kan disse arbeidene røpe hvordan en kunstner av i dag skrur seg ned i en tematikk og utforsker alle dens forskjellige muligheter.

 

Tematikken har følgende bestanddeler: Geometriske flater, rektangler og triangler eller mer komplekse oppbygninger, tegnet med mer eller mindre presise omriss. De kan gi plass for mindre figurer, ofte av emblematisk karakter, tilnærmet geometriske, men litt umulige å betegne – runde firkanter, firkantede sirkler? Emblemfigurene er gjerne symmetrisk eller aksialt plassert i rekker i billedflaten, for uregelmessige til å ende i skjemavelde. Komposisjonen er ofte lagt opp i akser, men av og til ulikevektig, med sterk spenning, kan hende så gebrekkelig at en må undres om den snart går over ende. Midtaksen i en helt symetrisk komposisjon markert med en gotisk bue – men skjev! – kan gi urofornemmelse, men spenningen løses ut av en mangfoldig tonende fargeklang. Småfigurene kan også direkte minne om noe eller vekke assosiasjoner: En teaterkikkert stirrer på deg – eller er det B-gjengens maske? En blomst – gjentatt noen ganger, men ikke ofte nok til å bli et mønster; supplert med tilfeldig strødde prikker eller flekker kan emblemene antyde en struktur i komposisjon. En skyteskive hvor blinken er en rund firkant omgis av noe så mekanisk som et tannhjul som likevel ikke har noe å gripe fatt i. Det forekommer også store, frittformede komposisjoner, blomsteraktig levende, med duse, avtonede eller mer høystemte farger i kontrast på lys bunn. I andre bilder er fagene satt opp mer konsekvent parvis i tre- eller firklanger: lys gul-grønn-citron-orange-blålilla; i andre tonet ned, stem sammen i langvarige, myke ressonanser: lysgrått-brunorange-gråsvart på et stort lerret.

 

La oss godta at slikt maleri trenger lang tid på å absorberes. Det kan ligge i fargenes store spennvidde og klangfylde, det kan ligge i de uro de nesten regelmessige polygoner vekker. Men slike forsøk på en karakteristikk av Anne-Sophie Blytts malerier er ingen bruksanvisning – hver betrakter må se med sine øyne. Man får lyst til å svare bildene, si noe. le, eller ihvertfall smile, av og til rope tilbake. Uten egentlig å bli provosert og uten at bildene kan betegnes som høylydte – de befinner seg i helt andre dalstrøk enn den abstrakte ekspresjonismen eller popkunsten. Skal Anne-Sophie Blytts maleri lokaliseres i det kunstneriske landskap eller i et stemningsleie, må det nesten være etter innfallsmetoden; de har en dyp assosiativ klangbunn, der selvmotsigelse uttalt med lav stemme ikke oppleves som tydelige utsagn, de hører ikke hjemme under ordboksbegrepet paradoks. Et maleri som ikke anser seg forpliktet til konsekvens i enhver sammenheng, men følger sin indre nødvendighet.

 

Én side av dette er at bildene avstår fra navn eller tittel som kan føre assosiasjonene i noen bestemt retning. Bildene utsier seg selv. Man ser kunstnerens sterke reservasjoner overhode: Mot det entydige, mot det fastlåste, men også mot det utflytende, mot det grumsete, mot det stagnerte og krampaktige.

 

En annen avklarende selvmotsigelse er at disse bildene gir glede, ja fornøyelse, til tross for at kunstneren er så tilbakeholdene og på langt nær gir oss hjelp til å tolke dem. Men bak en litt prekær symmetri og skeive geometriske figurer tegnet med de henimot rufsete og for all del: ikke sorte, men hvite konturene, aner man en fristilling i forhold til generasjoners alvorsstemte strev med den konstruktive nonfigurativisme – nå sluppet løs i, skal vi kalle det en spontanistisk geometri – eller en impresjonistisk konstruktivisme? Her ligge også et personlig standpunkt i en tid hvor billedkunsten har fått et så problematisk forhold til seg selg at den ikke orker utfordringen, og maleriet fratas gyldighet som utsagn om menneskelig virkelighet. Hva vi ser hos Anne-Sophie Blytt er derimot en tillit til maleriets bærekraft, dets stadig fornybare uttrykksevne.

 

Historien bak er tilsvarende enkel. Male er noe Anne-Sophie Blytt etterhånden fant ut at hun ikke kunne la være, og hun søkte sin utdannelse ved det nye Vestlandets Kunstakademi i Bergen i årene 1977-82. Dette var på en tid da Bergen befant seg i en sterk kunstnerisk ekspansjons- og oppbygningsfase, og hun har siden funnet tilstrekkelig kunstnerisk grunnlag for sine formål i dette miljøet. Ferdig ved akademiet debuterte hun på Høstutstillingen, siden har hun stilt ut regelmessig i Bergen og Oslo og fått en rekke utsmykkingsoppdrag, offentlige innkjøp og stipendier, svarende til de kunstneriske løfter en møter i hennes maleri.

 

Peter Anker

 

 

Tilbake / Back