Kritikk: Øystein Hauge i Bergens Tidende 11.09.13

Impulskontroll

 

utstilling billedkunst

Anne-Sophie Blytt

Galleri Langegården

Malerier

 

Old School modernisme, malt med ro og verdighet.

 

Hva er forskjellen på en bløt linje og en skarpt tegnet kontur? Under den abstrakte ekspresjonismen på 1950-tallet kunne man lese hele verdensbilder ut ifra slike detaljer.

Uklare grenser og smittende farger uttrykte subjektivt nærvær, tvil og tro. En markert stripe, loddrett eller vannrett, var en objektiv påstand, en realitet. Den som fortsatt velger å male innenfor slike ideologiske rammer, må gå varsomt frem.

Det sies at forsiktigheten er det som skiller handlingen fra impulsen. Forsiktigheten er for mennesket det instinktet er for dyrene, mente Freud. Men det handler hverken om feighet eller frykt. Forsiktigheten gir råd.

 

Det er ingenting på denne utstillingen som tyder på at Anne-Sophie Blytt maler på impuls. Tvert imot så ser jeg for meg en kunstner som tålmodig, penselstrøk for penselstrøk , farge for farge, med olje og vann tilsatt egg, søker det som passer, det som går (og dermed også det som ikke går an å gjøre) innenfor rammer som ble satt for lenge siden. Det lyder formalistisk og litt old school, men når kunstneren lykkes, kan slike bilder by på uventet innhold.

 

Anne-Sophie Blytts malerier ytrer seg på mange nivåer. De er gode å hvile øynene på. Vakre, i betydningen samstemte slik en akkord kan være vakker som en del av en harmoni. Og de er elegante. Enkle geometriske former (firkanter, rektangler og svarte konturer) som bærer spor etter en som kan sitt fag godt nok til å leke med vanskelighetene. Og sist men ikke minst: Bildene virker ved første blikk. De sjarmerer og de tiltrekker. Øyet fester seg ved fargene, leker med nyansene og gir bildene liv.

 

Omgitt av triennalekunst som strever med å gjøre seg interessant ved å hevde at den forsker på de aller største og mest sammensatte verdensspørsmålene (selvsagt uten å finne noen svar), synliggjør Anne-Sophie Blytt en type tenkning som foregår i kunstverket selv.

Denne tanken lar seg ikke redusere til tanken kunstneren kan ha hatt i hodet sitt før verket ble til, eller den tanken vi som betraktere tror kan ha vært kunstnerens intensjon.

Det disse bildene sirkler inn er mer å sammenligne med en prosess, en relasjon mellom “Ord, bilete og tenkning” som litteraturprofessor Atle Kittang skrev om i en artikkelsamling med nettopp den tittelen.

 

Blytt sminker seg med forskningsbegrepet, hun også. Hun utforsker fargen, heter det på galleriets hjemmeside. Mulig det, men er det virkelig forskningsresultater som henger på disse veggene? Litteraturprofessoren ville sannsynligvis sagt at dette i så fall var “utsatt” forskning, tankevekkende malerier, men som all god kunst, i evig dialog med sin egen teori. Bildene blir ikke dårligere av den grunn. Her er det ikke  snakk om å nyte mindre, men å nyte bedre.

 

Øystein Hauge

 

 

Tilbake / Back